Hei! Lenge siden sist

Etter jul har alt vært så travel. Denne bloggen er veldig død. Jeg har innsett det, men likevel synes jeg det er koselig å poste her engang i blant. Her kan dere se litt av det jeg har brukt tiden min på:

http://kosmoramablog.wordpress.com/2013/04/16/vignettmakerne/



http://kosmoramablog.wordpress.com/2013/04/15/odas-tanker-rundt-kosmorama-vignetten/


Jeg skal prøve å opprette en egen nettside i forbindelse med enmannsforetaket som skal opp å gå med tiden. Nå er det jo snart skoleslutt. Det er trist, har vært 2 veldig fine år på NKF. Veldig mye bra folk og kule lærere!

I dag kom jeg hjem fra Oslo. Vært 22 hektiske timer. Nå har jeg vært mer eller mindre våken i ca 24 timer. Gaaah. Men Helmet er en fin gjeng. De holder på humøret uansett tid på døgnet.

God Jul

For de av dere som kjenner meg, så vet dere at jeg absolutt ikke tilhører noen religion utenom megselv.
Men nå som julen faller på, så tenker jeg ofte på de som ikke er her lengre. Derfor har jeg lyst til å gå til Nidarosdomen for å tenne et lys for de jeg savner.
Jeg føler at det vil være godt å gjøre.

Jeg håper også så mange av dere som mulig har lyst å gi en glede til noen som er ensom og som gruer seg til juletidene. Dere kan sende GLEDE til 2490 for å gi 80 Kr til to middager til rus- og gatemiljøet.

Eller sende GODJUL til 2272 for å gi 50 kr til Rødekors som kjemper kampen mot ensomhet blant eldre i juletiden og drar rundt for å besøke dem.


Julen er en spesiell tid. Det er så forskjellig fra menneske til menneske hva man forbinder med denne høytiden. Det er en høytid hvor offentligheten krever at alle skal være glade og at man skal være med alle man har nær. I nettopp denne tiden er det også mange som tar selvmord fordi de ikke er glad og ikke føler at de har noen nær. Mange barn gruer seg til jul fordi det er mye styr med skilte foreldre, krangling, kanskje alkoholistere foreldre. Disse barna føler ingen ro i jula og det vil kanskje alltid forfølge dem. Det er også en tid hvor døden innhøster mange eldre, jeg vet ikke hvorfor men det virker som vinteren er en slags naturlig tid i årssyklusen hvor mange takker for seg. Min farfar døde på denne tiden for noen år siden og jeg har blitt oppmerksom på at mange mister sine besteforeldre og oldeforeldre rundt oktober, november og desember, noe som er sårt for mangt en familie.

Jeg personlig er en juleelsker uten like. Jeg elsker å kjøpe gaver, pakke gaver, få gaver, gi gaver. Spise god mat, høre på julemusikk, pynte, se julefilmer. Jeg synes det er fryktelig trist at ikke alle kan kjenne på den julegleden jeg har. Jeg har i allefall sendt en sms til begge disse nr, og jeg har en plan om å kjøpe sorgenfri også. I allefall gjøre noe for å glede noen i denne tiden.

Jeg ønsker alle en riktig God Jul og et Godt Nytt år!
Jeg håper alle mine venner, nære og ensomme vil føle seg trygge og glade i jula

Skulle ønske det rant over

I går tror jeg hatet mitt mot mødre med barnevogner nådde toppen. Heldigvis for vedkommende rant det ikke over.

Jeg sto på Traktørens bakeavdeling. Liten koselig butikk på kanskje max 40 kvm og er ganske kronglete. Jeg snakket med betjeningen ved kassen ang. et produkt jeg var ute etter da jeg plutselig kjente noe hardt som dyttet meg i korsryggen. Jeg snudde meg ikke først, for jeg tenkte noen bare kom borti meg. Men da den infernalske dyttingen fortsatte og ble hardere, så snudde jeg meg og så inn i et kjærringtryne som dyttet meg med barnevognen sin, som bare sa irritert" Hallo, hallo, unnskyld meg, jeg skal forbi her!" Jeg ga henne et blikk som kunne drept på 10 m avstand, tok et skritt til siden, så hun fikk knødd seg inn på de 5 kvm på andre siden av meg. Med vogn og det hele. Angrer så sykt på at jeg ikke ga henne en utskjelling der og da. Det er altså så utrolig frekt.

Gaaaah

Jepps. Jeg har omsider fått meg en slik en kapitalistnymotenstelefonfaen. Jeg bukket under for omverdenen da min Nokia fra 19pilogbue bestemte seg for å parkere tøflene. Litt av grunnen er fordi jeg vil jo faktisk følge med i tiden jeg befinner meg i. Jeg vil holde meg oppdatert og ikke bli en bitter og innesluttet gammel dame en dag som ikke forstår noe. Så best å begynne å bearbeide seg selv allerede nå. Spesielt siden jeg har merket vegringstendenser mot det å finne ut av nye teknologiske dippedutter. Jeg er veldig glad jeg valgte å gå for en Iphone. Jeg har jo et forhold til Mac fra før og det føltes greit å gå for et operativsystem jeg har sans for.

Men jeg må si at jeg har litt noia. Jeg har takket nei til at folk kan observere stedet jeg befinner meg på ved hjelp av Iphone. Jeg liker virkelig ikke denne overvåkende tidsalderen vi går inni. Jeg vil ikke ha meldinger fra facebook på tlf min. For det er slitsomt nok med facebook fra før. Det som er med disse smarttelefonene er bare at man blir så forferdelig tilgjengelig... Jeg synes mobiltelefonen generelt er det mest uhøflige vi har i vårt samfunn i dag. Den avbryter blant annet: samtaler, søvn, og sonen man kommer i når man ser en god film og noen har glemt å slå dritten sin på lydløs. Det verste er, jeg er jo slik selv. Hvor mange ganger har jeg ikke begynt å svare på meldinger mens jeg holder samtaler med mine venner?! Jeg har begynt å ta avstand fra det. Svarer heller meldinger når jeg skal på do, eller de går på do eller noe. For nå er jo tiden for deg og meg. Ikke for alle andre. Hvorfor skal vi tillate at verden skal få være så påtrengende?

Jeg sier ikke at det er bare dårlig å være tilgjengelig. Men jeg tror det er veldig energitappende og slitsomt å være tilgengelig på data og tlf nærmest døgnet rundt. Jeg føler det faktisk til tider som at man har besøk konstant. Jeg blir ikke provosert over at folk må svare en viktig tlf eller visst det er avklart på forhånd at man venter på et svar fra noen eller en beskjed osv.. Men når det blir ørtogførti viktige tlf på det tidspunktet vi har avtalt å ha tid sammen så blir det vel mye. Jeg har opplevd at flere av mine venner og meg møtes, også sitter stortsett alle med nesa ned i hver sin jævla telefon. Hvorfor skal man være sosial med resten av verden når vi har avtalt å snakke med hverandre? Djibes. Telefonen skriker mot deg hele døgnet. Folk krever å få tak i deg i tid og utide. Heldigvis kan man  se hvem som ringer, det er det beste med hele mobiltelefonopplegget. For da kan man iallefall velge å svare. Hovedproblemet her er at folk har adoptert tlf sin så nært hjertet at de føler seg jo påtvunget å svare. De tenker ikke over at de ikke alltid MÅ svare. De trenger ikke ALLTID være tilgjengelig. De bare føler de må. Det er uhøflig å ikke svare. Vel vi irriterer oss gjerne over mennesker vi møter som snakker i munnen på deg. Avbryter deg i setninger. Eller når dere er tre, én forteller en historie til begge, også avbryter en av partene før poenget ditt og bare kommer med sin helt egen historie. Men med tlf, så har vi bare akseptert det. De kan få avbryte deg midt i en historie. Eller bare prate i munnen på deg. Det er noe av det telefoner er flinkest til.

Jeg gjør mange av disse tingene selv. Lar telefonen avbryte meg og mitt. Men jeg prøver å bli flinkere. Jeg prøver å ta tak i megselv, for jeg merker hvor mye energi det stjeler av meg. Vite alt om alt og alle til alle tider. Jeg synes det er forkastelig. Jeg prøver å skjerpe meg!

Konklusjon: jeg er fornøyd med Iphonen min. Det er mobiltelefonkulturen som burde ta seg en bolle!

Hvor kommer alle ungene fra?

Nå vet jeg jo meget godt at de kommer med storken. Men det er ikke det egentlige temaet her. Det egentlige temaet er: Hvor kommer alle disse ungene på Facebook? Jeg kan vedde sokker og eggstokker på at de ikke har klart å lage seg en egen profil. Neida. Det er deres kjære foreldre som likevel er skyld i at jeg vet alt om deres barn. Jeg vet at det fikk vafler i dag, fikk pupp i dag, at den lærte å gå, at den sa sitt første ord og hvordan farge bæsjen dens har. HVORFOR SKAL DERE BLOTTLEGGE BARNA DERES PÅ FACEBOOK?

Jeg har bitt meg merke i at det er mest unge mødre som skriver i hytt og gevær om barna og småbarnsmorlivet. Det har dere blogger og tv-program for å gjøre. For da kan jeg oppsøke dere selv når jeg er interessert i å lese om krapylene deres.

Jeg vil ikke høre om amming, morsmelkerstattning og barnevogner. Det overdøver all annen juicy snadder sladder som facebook egentlig skal brukes til.

Facebook brukes til: Å bli kjent, dele videoer, bilder, vitser og hilsninger. Jeg vil ikke at dere skal dele ungen din med meg. Hva om vi setter dette i et annet lys. Ville dere gjort det samme med en venn? Delt alt om vedkommende ut i hytt og gevær. Da hadde dere krenket noen. Jeg hadde følt det som en stor krenkelse hvis noen skreiv i det offentlige om hva jeg foretok meg til en hver tid. Det er ikke greit å blottlegge barna sine på denne måten. Jeg blir nesten litt flau. Facebook begynte som en ganske privat sfære, nå er det så godt som offentligheten. Kanskje dere burde tenke litt på å skjerme barna deres? For dems eget beste. Hvis dere på død og liv må skrive på facebook, kanskje dere skal slutte å idyllisere hele dette småbarnsmor-livet? Kan dere ikke skrive om hvor mye ungen hylte hele natta og hvor vrang den var da den på død og liv ikke skulle ha på de klærne. Eller hvor tungt det var å få den til å sovne. Og hvordan du er full av gulp og mat over det hele konstant. Og hvordan du og kjæresten skulle ønske dere kunne hatt noen dager i stillhet for å få ha vill het sex og bare kunne sovnet henslengt i armene til hverandre. Det hadde i allefall vært mer spennende å lese om.

Det som er verre enn småbarnsmødre på facebook. Det er småbarnsmødre i byen med svære romskip av noen barnevogner. Kan dere ikke forstå at når det er en butikk på 100 m2 eller under, så er den ikke barnevognvennlig. Finn en annen butikk å gå på. Det er som om dere plukker ut de minste og mest upraktiske butikkene med svært omhyggelig omhu. Gjerne den trangeste og mest snirklete butikken skal dere trø dere inn på. Hvorfor skal dere på død og liv brøyte dere frem og ikke engang gå til siden for oss andre? Det er jo dere som sperrer veien! Så skal dere bare glo olmt på oss når vi prøver å skvise oss forbi. Ha litt selvinnsikt. Jeg forstår jo godt at dere er i en mammaboble og at deres lille nurk er det vakreste i hele verden. Men vi andre synes nødvendigvis ikke det. TA Å KJØP DERE EN JÆVLA BÆREMEIS. Det er ikke verre, da kan dere gå rundt som dere vil. Mye mer praktisk.

En annen ting jeg heller ikke kan fordra er småbarnsmødre på café. Café er mitt fristed og det er dit jeg rømmer for å komme unna småbarnspjattet på facebook (for tro det eller ei, kids er ikke endel av min plan helt enda). Jeg går på favorittcaféen min. Jeg får pjorra ræva mi ned i en god sofa og er klar til å nyte boka mi med en kaffe, og hva er det som kommer inn døra? Et par småbarnsmødre med hylende krapyler som ligger i de svære vognene som brøyter seg frem mellom stoler og bord. Det er ikke greit. Det er ganske enkelt ikke greit. Det finnes cafeer for dere også. Men må dere trø dere inn på de som ikke er barnevognsvennlige ei heller egentlig ikke er så barnevennlige? Det finnes da tusen andre caféer i denne byen som er mer barnevennlige og fortsatt koselige. Det væreste jeg vet er barnegråt. Jeg får vondt langt inni sjela når jeg hører det.

Mange tror at mobiltelefonen kan være et forstyrrelsesmoment på café, og ja, mange ganger er den det. Mobilen er noe av det mest uhøflige vi har i denne verden. Men jeg må si at de kjipe, skjærende frekvensene i barneskrik er mye verre enn alle ringetoner jeg et om. Skjerp dere. 

Det er ikke det at jeg ikke liker barn. For det gjør jeg. jeg synes små nurk lukter ufattelig godt og de har verdens nydligste hender og føtter. Jeg elsker når de nyser og jeg liker når de studerer den store verden. Det er foreldrene og fødselsbobla de er i jeg ikke kan fordra. Herregud. Dere får da lov til å legge ut et og annet bilde og en kommentar i ny og ne. Men selv om hele deres verden dreier seg om barn, så er vi ganske mange andre her i verden som har andre liv og interesser.

Jeg elsker Anmial Planet. Ikke alle programmene da. Men spesielt dokumentarene om dyr i havet. Det er så mye fin musikk og filming. Er så mange flotte farger, former og mønster. Mønster jeg ikke visste fantes engang. Jeg husker jeg prøvde snorkling engang, hyperventilerte og hadde astmaanfall omhverandre da jeg prøvde å venne tanken til at det er greit å ha hodet under vann og puste samtidig. Det å ligge i vannskorpa og flyte med hodet under vann mens du ser ned i havet, er ganske magisk. Jeg følte det som jeg sto i en portal og så inn i en annen verden. Det er jo det. En ganske annen verden. En nydelig en. Jeg håper jeg en gang får mulighet til å ta dykkerkurs og at jeg kan ha med meg musikk under vann, for da skulle jeg hørt på Sigur Rós og sett på rare fisker. Hvis Sigur Rós kan få min verden til å gå i Slow Motion på land, så må jeg jo flyte totalt bort under vann.

Jeg for min del har jo høydeskrekk da, og noen av de værste stedene jeg har høydeskrekk er fra båt. Tanken på at det kanskje er flere meter eller kilometer ned i mørket under meg som jeg ikke kan se og hvor jeg med sikkerhet ikke kan puste, gjør meg ganske nervøs, uvell og usikker. Nå har jeg ikke spesielt båtskrekk da, annet at jeg blir fryktelig båtsyk og spyr gjerne før jeg når å sette meg ned. Ellers kun hvis det blir dårlig vær og store bølger, da slår i allefall høydeskrekken inn og jeg ser Titanic passere i revy akkurat slik jeg så filmen da jeg var 7 år gammel mens spyet flommer. Har hatt en slik opplevelse med dårlig vær på båt hvor beskrivelen ovenfor stemmer, og da var jeg faktisk skikkelig redd. Det var på den tiden Sleipner gikk ned på vestlandet, og vi var på en litt mindre hurtigbåt ikke så langt unna hvor det hadde skjedd. Det brøt ut til storm og jeg tror aldri jeg har vært mer redd i hele mitt liv. Kunne nesten kjenne bølgeskvulpen kile meg på haka. Men jeg overlevde, vi sank ikke og jeg fikk mer respekt for havet. For et humørsykt beist.

Hør mine siste  skolesprell på http://soundcloud.com/red-mistress